Hiding

Jeg vet ikke hva som har skjedd egentlig. Det kan hende dette er sånn som skjer, at selvtilliten din blir bygget opp av personene som får deg til å føle deg vakker. Jeg innså, at når kjæresten min slo opp med meg, at han var den eneste som virkelig fikk meg til å føle meg fin. Før jeg møtte han følte jeg meg alltid som den stygge venninnen som aldri hadde gutter etter seg, aldri hadde hatt kjæreste før og såvidt hadde blitt kysset av en gutt. Min eks var den eneste som fikk meg til å føle meg bra nok, og når han slo opp, så ble det enda en jeg ikke er bra nok for lenger. Utenom det at jeg fortsatt er forelska i han, så er dette nesten like ille. Hvis ikke verre. Jeg har ikke styrke nok alene til å bygge opp selvtilliten min. 

Et eksempel er at jeg har vært mye i byen i det siste, for der er kjøreskolen min. Busstasjonen ender inn på kjøpesenteret, så jeg må gå gjennom der. Jeg hater det nå. Jeg vil ikke at folk skal se meg, analysere meg, dømme meg eller bare gi meg noe blikk for at jeg er rar eller noe sånt. Jeg liker å skille meg ut, men jeg synes ikke det er noe komfortabelt lenger. Så det jeg gjør, alltid, er at jeg går opp på doen på kjøpesenteret. Sitter på doen der til det er 3 min igjen til kjøretimen, sjekker meg i speilet at alt ser ok ut og går raskt, raaaskt, gjennom senteret og ut. Jeg er så utrolig lei av det nå.

Jeg bare gleder meg til å møte en som kan få meg til å føle meg bra nok igjen. Så jeg kan gå med hodet hevet og være stolt av meg selv. Føle meg fin, føle meg ønsket og vite at det er en som er fornøyd med meg alene. Ååh, savner selvtilliten min.





 

23.06.14



Sommerferie

Wow. Ferdig med 12 års skolegang, og bare 1 år igjen til jeg står helt fritt. Tiden går så utrolig fort. Det er helt sykt. På denne tiden i fjor var alt annerledes. Jeg pakket kofferten klar for 3 ukers ferie i Afrika, jeg hadde kjæreste og en sommer full av planer og moro. Om et år er alt annerledes igjen. Plutselig skal jeg flytte for å gå på skole lenger unna, jeg står ganske alene. Jeg har familie som støtter meg uansett, venner har jeg og jeg skal skaffe meg mange nye. Håper jeg har en spesiell gutt i livet mitt også. Jeg ser litt lysere på fremtiden av ulike årsaker, men jeg har hvert fall fått noe motivasjon. Sommeren skal jeg tilbringe med å lese bøker, være ute i sola og bli brun, kikke på neste års studier, prøve å tjene noe penger, dra på festival og fylle 18 år og bli myndig. Håper jeg får noen fine minner av sommeren 2014. God sommer, alle sammen.



Have you ever wanted to die?

Yes. 

Når alle planene dine går i vasken, og du har ingenting å glede deg til lenger.
Når det er drama på alle kanter. Venner, kjærligheten og familien.
Når folk slutter å stille opp.
Når din bestevenn ikke er annet enn en dagbok, som er den eneste du kan "snakke" med om alt.
Når du er så alene - i flere dager, da har du ikke mye livslyst igjen. 



Confused

Being unable to think with clarity or act with understanding and intelligence.

Jeg blir konstant dratt i to retninger. Mellom falskt håp og realiteten. Hjernen min er i konstant krig med hjertet mitt. Hjernen, som forstår realiteten, prøver å overbevise hjertet mitt fult av følelser om at det tar feil. Hjertet kjemper i mot, og sammen med blodet mitt - pumper hjertet følelser rundt i kroppen min. Følelser som bare fucker opp alt. Jeg er lei av dette. Prosessen med å komme over noen er bare lang og jævlig. Kan jeg please slippe ut av denne uendelig sirkelen?



Pain demands to be felt

Jeg er egentlig en rask gåer. Altså, jeg går fort. Ganske fort, i forhold til mange andre. Jeg liker å gå fort. Hater å gå sakte. Men idag, idag fant jeg meg selv gående sakte. Ganske sakte. Hvert fall sakte til å være meg. Kanskje det hadde noe med at jeg ikke hadde musikk og at jeg hørte tankene mine for første gang på en lang, lang stund. Jeg tenkte på kjærlighet, og ikke kjærlighet spesielt, men den som får deg til å smile uten grunn. Jeg tenkte meg om. "Når var sist jeg smilte uten en grunn?". Svaret er at jeg ikke husker. 

Jeg er elsket. Jeg er heldig sånn sett. Jeg har foreldre og søsken som bryr seg. Venner som får meg til å smile og le. Det er ikke det. Men den kjærligheten som får deg til å smile uten grunn, er den som viser at du er lykkelig. Den kan skapes av venner og familie den. Det handler om trygghet, omsorg, støtte og tillitt som alt annet, men når du har smakt på den fra en annen person. Som ikke har en slik tilhørighet til deg, men som kommer utenfra og tar deg med storm. En person du elsker mer enn deg selv, mer enn noen andre. Det er annerledes. Når det har forsvunnet, så er det noe som ikke stemmer lenger. Det er sånn jeg har det nå. Jeg har det bra. Jeg smiler og ler. Finner på ting, er sosial og klarer å være alene uten å gråte. Men ensomheten kjenner jeg noen ganger. Jeg har mistet mye av troen på meg selv og klarer ikke være like sterk, og føle meg trygg i situasjoner. Jeg er tilbake til usikre meg. 

Det er tøft, men det er deilig å få skrevet det ut. Jeg har det bra, men jeg smiler ikke uten grunn lenger. Jeg er ikke lykkelig enda. Men det vil jeg bli en gang. Jeg kommer til å få det bedre. Jeg kommer til å bli helt okay igjen. Jeg kommer til å smile uten grunn en gang. Jeg kommer til å bli forelsket igjen en gang. I hope. 



I try



great love can bring greater pain

And you said that we were forever
I guess that was just another lie
You let me slip right trough your fingers

I want the best for you and now I realize that isn't me

I'm sorry that I did not give you everything that you desired

I wish we could go back and just restart
But you have no more patience for me



Therapy



Å skrive 10 positive ting om seg selv, skulle visst være lett, sa noen til meg. Jeg sa ja til utfordringen, men sitter nå her og sliter litt med det. For å komme meg ut av mørket og bli en lykkelig person igjen, var visst dette viktig da, så da prøver jeg. Alle burde vel prøve det. 

 Som regel (uten om akkurat denne perioden) så er jeg veldig blid. Smiler og ler en del. 

 Jeg kan bli pen på bilder, er vel kanskje litt fotogen, idk.

 Jeg er ærlig, men alltid til å stole på.

 Det finnes vel noe kreativitet i meg. Det synes jeg er en fin kvalitet. 

 Jeg er veldig kjærlig, betyr du mye for meg - vil du merke det. 

 Jeg kan faktisk være veldig morsom, så morsom at jeg ler av meg selv. 

 Jeg er nysgjerrig. Alltid villig til å lære noe nytt, eller prøve noe nytt. Kaster meg som regel ut i det (spørs litt på tryggheten dae, men ja).

 Jeg har rette tenner, takket være regulering, men det er finere enn veldig skjeve. 

 Jeg kan både være ganske slækk og veldig aktiv. Så whatever you like. 

 Jeg gir ikke lett opp. Noen ganger er det bra, andre ganger ikke. 



The only one who knows the whole truth



"Ingen vil ha sånne som deg"

Nå er det liksom blitt sånn at det å være overvektig og usunn er helt greit, mens det å være tynn er feil. Jeg synes det å ha noe riktig kroppsidealet er feil, man velger selv hva man gjør med kroppen sin - eller ikke gjør. Jeg ser ut som jeg ser ut, og jeg jobber for å se ut som det jeg synes er fint. Jeg vil være slank og trent, det er sånn jeg vil se ut og det er det jeg ønsker for meg selv. Sannsynligvis vil jeg aldri bli fornøyd uansett, men det har ingenting med noen andre å gjøre.

Jeg er naturlig ganske tynn, jeg sier ikke at jeg ikke kan legge på meg - for det kan jeg, men kroppsbygningen min er ganske høy og smal, det kan ikke jeg noe for. Så akkurat som de som er kraftig bygd ikke liker å få noen stygge kommentarer på at de er "feite" - er det ikke koselig for meg å høre at jeg er "stygt tynn". Spesielt nå i det siste har jeg hørt slike ting, haha, rett etter å ha blitt dumpa liksom, perfect timing.

"Ingen vil ha sånne pipestilker som deg, vet du ikke at gutter liker å ha noe å ta i?"
"Det er ingen som ser to ganger på rumpa di når du går forbi."
"Hvor skal man liksom holde når man kysser deg?"

Så dere som tror at å bli tynn vil gjøre deg lykkelig, tro om igjen. Jeg er langt ifra lykkelig i min kropp eller fornøyd når jeg ser meg i speilet. Jeg har et ok forhold til den, jeg har akseptert den. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg kunne forandre meg noen ganger. Man sammenligner seg som oftest med andre, men jeg prøver å unngå det så mye som mulig. Jeg prøver å gjøre litt ting for tiden, som gjør meg glad. Det har jeg fokus på. Om jeg noen gang blir 100% fornøyd spørs, men jeg vet jeg kan komme nærme det. Må bare finne noen som elsker meg for den jeg er igjen, som kan få meg til å tro at jeg er vakker akkurat som jeg er. Det klarer jeg ikke alene.



Det å være venn med eksen..

Vi vet ikke helt hva vi gjør eller hvordan dette ender. Vi er begge helt nye i denne situasjonen, men vi prøver. Valget mitt, eller vårt, som er å fortsatt være venner, er vel ikke det enkleste valget og kanskje ikke det beste valget i verden som er gjort. Det eneste vi vet er at vi vil ha hverandre i livet, fordi vi trives i hverandres selskap og vi er jo egentlig bestevenner - bare at vi i tillegg var kjærester før. Jeg vet, med meg selv, at han er en av de beste menneskene som har vært i livet mitt og helt ærlig så vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å finne bedre. Selv om jeg på en måte burde hate han nå, og jeg gjør vel det litt også, så er det ingen annen som får meg til å føle meg like trygg og like bra - som han.

Jeg håper jo selvfølgelig på at vi på en eller annen måte kan finne tilbake til hverandre som kjærester også etter hvert, men det er jo meg. Det må man jo være to om, men enn så lenge, så er vi venner. Jeg synes det er verdt det. Kjærlighet eller vennskap, ingenting er helt perfekt. Så om jeg må ha det litt vondt, for å fortsatt ha han i livet mitt, så velger jeg det - hvert fall så lenge jeg tåler det. Han har såret meg, ja, og ja, det kan selvfølgelig skje igjen, men i mellomtiden så har vi det bra sammen akkurat nå. Jeg velger å ta sjansen på det, så får vi se hva som skjer med oss senere. Jeg tror vi er ment til å være i hverandres liv hvert fall.

True love, jeg vet ikke om jeg tror på det, men kanskje han er the one for meg eller kanskje han ikke er det. Det finner man ut med tiden. Jeg er hvert fall villig til å gi litt til for å beholde han, for han er virkelig best. Det er mitt valg og jeg står for det.





Forstår ikke mine egne tanker



Jeg vil ikke være alene mer, eller jeg er ikke alene - jeg bare føler meg så alene. Jeg savner å alltid ha noen. Jeg savner den følelsen det gir av evig trygghet, omsorg og kjærlighet. Jeg savner kjærlighet. Jeg har aldri følt meg mer alene, og jeg er veldig ensom. Samtidig orker jeg ikke mennesker. De er slitsomme. Det er et fåtall av mennesker jeg orker å forholde meg til. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg vil ikke være alene, men jeg trenger å være alene noen ganger. Jeg er bare alene for mye, men jeg føler jeg plager folk og folk plager meg. Ingen forstår. Ingen orker å forstå. Jeg forstår ikke selv. Maybe I'm going mad.

Starting up again

Jeg har nylig blitt singel, etter nesten to år i forhold, noe som er helt forferdelig trist og veldig sårt. Merker nå egentlig hvor ensom jeg er. Plutselig er hverdagen stille og rolig, plutselig har jeg masse tid til meg selv (alt for mye tid...) og ingenting å finne på på en fredagskveld. For å skrive ting ned og uttrykke meg - har jeg lyst til å ta opp denne bloggen og fotograferingen min. Håper at det kan gjøre det lettere på noen måter og at jeg kan få ut noe av ensomheten, frustrasjonen, savnet og tankene mine her. Det er fordi jeg vil gjerne ha det et sted. Så det blir en fotoblogg, så og si, med noe tekst om ting jeg tenker og annet. Jeg trenger egentlig ingen følgere her, jeg gjør dette kun for meg, men hvis noen er innom - er det alltid koselig med noen tilbakemeldinger. Men det blir en litt dagbok-aktiv-greie. Jeg trenger det akkurat nå.


Jeg savner dette mer enn noe annet. 




Josefine. 1996. Foto og følelser.

+ Legg meg til som venn




Design laget av Julie Viktoria
hits